For mer informasjon…

]]> http://www.galleristorck.com/archives/571/feed 0 http://www.galleristorck.com/archives/559 http://www.galleristorck.com/archives/559#comments Mon, 12 Sep 2011 18:01:28 +0000 admin http://www.galleristorck.com/?p=559

Galleri Storck presenterer nye arbeider av Jens Werner Andersen. 
Under tittelen ’ Målbevisst og ambisiøs – siste forsøk’ stiller han ut sine siste akrylmalerier. Den sterkeste fellesnevneren bildene har, er at de er alle sammen malt av den samme personen. Bildene er malt med et engasjement for det komiske. Arbeidene reflekterer på denne måten en personlighet med et utall av egenskaper. Blant disse karaktertrekkene kan vi imidlertid hverken finne noen følelse av stolthet eller sans for økonomi.

Utstilleren har nylig flyttet til Oslo etter noen år i Larvik. Der klarte han, gjennom sitt kunstneriske virke, å bli saksøkt av Nike, nesten valgt inn i kommunestyret og male huset sitt Burberry-rutete (se youtube link). Dette er hans første utstilling i Oslo.

Jens Werner Andersen har tidligere drevet eget galleri og utstilt blant annet på Henie Onstad Kunstsenter, Larvik kunstforening og Det Gule Galleriet. Han ble født i 1976, er utdannet animatør og er selvlært som maler. For mer info, gå her eller til Jens’ hjemmeside

I denne utstilingen tar han utgangspunkt i Trollhaugens Tass fra Aftenposten, Theodor Kittelsens tegninger og kontorlingo og næringslivsslagord. Bendik blander inspirasjonskildene i ett litt drømmende og melankolsk kontor, et kontor som er utsmykket med akvareller og plakater. Tekster som: ”Vi har en enkel strategi: det handler om å gi” og ”Ingen anger før i morgen. Det går seg til” , pryder veggene. SORRY henter frem den delen at virkeligheten, som ofte settes i sammenheng med ekslusivitet og økonomisk fremskritt. Men hos Bendik skildres denne verden på en absurd og komisk måte – som en kilde til tristesse.

I utstillingen Kvile II møtes to ulike steder i kraft av fotografienes motiv og visningsstedets egenart. Arnekleivs dokumentasjon av lastebiler som står parkert i «gruva» på Tretten, har foregått over et lengre tidsrom. Lastebilene med transport både i Norge og Europa, parkeres på dette lille tettstedet i helgene når sjåførene er hjemme. Fotografiene viser en stadig gjentatt situasjon, vegetasjonen rundt endrer seg, og bilenes frontruter speiler sine omgivelser.

Den tidligere kolonialbutikken i Bjerregaardsgate ligger på gateplan der gallerirommets glassfasade gir et direkte innsyn og utsyn. Det skaper en kontakt med gaten utenfor – samtidig er rommet innenfor skjermet. Selve motivet i arbeidene kan i første omgang oppfattes som en forlengelse av det som skjer ute, der biler passerer, folk går forbi på fortauet og lastebiler står parkert. Men fotografienes lastebiler trer frem som en selvmotsigelse; det er kun sporene av is eller skitt i karosseriets overflate som kan fortelle om at de har vært i bevegelse. Slik adresserer situasjonen begreper som stillstand og bevegelighet, isolasjon og tilgjengelighet.

Armer & Bein: For noen år siden hadde jeg et studio i andre etasje i The Old Truman Brewery i Øst- London. I England regner man første etasje som “Ground Floor”, så egentlig lå studioet i tredje etasje. Hver morgen pleide jeg å ta heisen opp. Etter 40 minutter på en tettpakket buss syntes jeg likevel at heisen var den værste delen av turen. Heisen var ikke så travel, tvert imot. Det var heller den noe ukomfortable stivheten mellom de som skulle opp som gjorde meg stressa. Det var som om om alle var på vakt for uforutsigbare bevegelser. Bare det å trykke på knappen måtte gjøres med en viss konsekvent ro. Det å strekke ut armen for å holde opp døra gjorde at andre skvatt til. Man måtte ikke snu seg for fort, og heller ikke klø seg i hodet. Hevet arm var tabu! Slik oppfattet ihvertfall jeg det. Det tok meg ganske lang tid å innse at jeg ikke likte å ta heisen. Jeg klarte på en måte ikke å se det før jeg flyttet til et annet studio. Og i ettertid har jeg konkludert med at det var armene og beina som var skyldige i denne noe ukomfortable stivheten. Som om det var en ventil mellom armene og skrittet. Og løfter man på lemmene ja da skriker ventilen ut. Serien tar utgangspunkt i denne dynamikken, en slags usynlig spenning melom stillestående folk fanget i et lite rom som går oppover.

RGB i Aksjon er en forfølgelse av en idé om at man kan automatisere fargeharmoni. RGB står for rød, grønn og blå, og er de tre primærfagene som brukes i “Sammensatt (additiv) fargeblanding” eller blanding av farget lys. Dette er også hvordan vi mennesker ser farger og hvordan øynene dekoder lys og vidresender det som informasjon til hjernen.

Sammensatte verdier av RGB gir oss farger og blander man 100% av alle tre får man hvit. RGB i Aksjon-prosjektet er en slags fargepalettgenerator. Jeg har observert fargedynamikk i lang tid og spekulert i om det finnes visse formler for å sette sammen harmoniserende fargekombinasjoner. Jeg har trodd at det er mulig å automatisere denne prosessen. Prosjektet er enda i utvikling, men visse ting har gått opp for meg i prosessen. Fargeharmoni er veldig relativt. Siden jeg kan pumpe ut forskjellige kombinasjoner blir jeg mer opptatt av å lage nye enn å sette pris på de jeg har laget. Øynene ser seg lei veldig fort. For å simulere denne oplevelsen har jeg satt sammen en serie i bokformat. 10 kopier i et begrenset opplag.

Gjennom en prosesuell og intuitiv arbeidsmetode gir hun arbeidene en karakter der materialene både åpner opp, påvirker samt skaper kontraster i forhold til hverandre. Gjennom tekstile materialer kombinert med treverk, papir, kobber, tauverk, metall, plexiplater og andre funnede objekter, skapes forsterkende situasjoner av deres tyngde, letthet, tetthet, transparens, hardhet, struktur, sammensatthet og dragning.

Tegningene på ark viste en serie utsnitt av ulike stadier av en eksplosjon. Tegningene fremstilte  fryste øyeblikk av energi som forløses, i det sekundet detaljene av bevegelsene skaper forvrengninger av fargenøyanser i rommet. De forskjellige stadiene av en eksplosjon viser hvordan fargevalører skapes av de minste bevegelsene og teksturendringene i rommet, selv om det tilsynelatende går voldsomt for seg. En eksplosjon oppfattes av øyet enten som en stor bevegelse, eller som mange bitte små partikler i endring. Tegningene viste hvordan øyet veksler mellom detalj og helhet. Mellom strek, farge og motiv.

Veggmaleriet lignet noe man kan finne i en naturfagslærers landmålingsbok. Streker, proposjoner og valører som tilsammen danner en oversiktlig helhet, et kart eller en målestokk. Fotografiet av en gruppe tjenestemenn som titter opp mot himmelen blir en påminner om å holde øynene åpne for alt som kommer ovenifra, som f.eks den lille steinen plassert på en hylle innerst i  galleriet. Eller for de prosessene i naturen som vi bare kan se bruddstykker av, men som har et enormt omfang utenfor vårt synsrekkevidde.

Ustillingen besto av tegninger på papir i to forskjellige størrelserog et veggmaleri. De minste tegningene var montert i klipsrammer i enbølgeformasjon som dekket hele den ene langsiden av lokalet.Veggmaleriet dekket hele den andre langsiden.  De største tegningenefikk plass på kortsidene og var montert i lyse trerammer somforsterket naturaspektet av motivene.

Tegningene spilte på en lek mellom det figurative og realisktiske, ogdet drømmeaktige og fordreide.

Konstruksjonene i utstillingen befinnerseg i et grenseland mellom natur og arkitetkur. De er imaginærelandskap hvor overgangen fra det naturlige til det konstruerte ogabsurde ikke alltid er gjenkjennelig.

De var nesten alle forskjellige, og skaptefølesen av å stå å se på familiebilder på stueveggen.

Espen valgte symmetri, oversiktlighet og rene linje. Noe somforsterket hans mystiske, distanserte og nostalgiske bilder. Hanshjemlige presentasjon forsterket effekten av hans bilder somdokumentering av private erfaringer i hverdagslivet.

Kontrasten mellom de to presentasjonsformene viste på en konkret måtehvordan det personlige og biografiske i fotografietkan komme til uttykk både som noe eksplisitt og noe implisitt.